Intro til "WRITER'S BLOCK"

”There are not enough books of the kind we like to read, Tollers.
We’d better write some ourselves.”
C.S.Lewis til J.R.R.Tolkien


EN


- Ha det, Vegard.

Så lett var det. Fem års kjæreste-tid og samboerskap avsluttet med tre små ord. Tre små magiske ord skulle liksom være starten på å leve lykkelig alle sine dager, og kanskje hun nå kunne, endelig...

De triste hundeøynene hans hadde fulgt henne helt til gate’n. Hun kunne nesten føle dem berøre seg fysisk, som om de var skutt ut av hodet hans som klistrete slimballer og limte seg til ryggen hennes så langt og lenge synsnervene kunne strekke seg, før de skvatt av og klasket i gulvet og ble liggende og stirre melankolsk i en liten dam av slim og tårer. Men da døra gled i bak henne og de andre flypassasjerene, var det slutt.
- Helt slutt, hører du, sa hun halvhøyt. En eldre mann kikket spørrende på henne, og Silje rødmet voldsomt.
- Beklager, hvisket hun og fomlet seg på plass i setet sitt.

Det var nå eller ikke i det hele tatt. Beslutningen hadde hun tatt om kvelden etter fødselsdagsselskapet sitt i vår. ”Pushing forty”, hadde venninnene hennes spøkt. Som om ikke de var like... Men Silje følte det som om noen hadde dyttet henne utfor en bratt og glatt bakke, en sklie som startet på toppunktet i livet hennes og dro henne med seg ned i alderdom, glemsel og utslettelse.
- Halvgammel, hvisket hun.
- Hvabehager? kom det fra damen i setet ved siden av henne. Hun hadde stoppet midt i en seriøs runde leppestift-påsmøring og stirret fortørnet på Silje. Med den blodrøde, utskrudde stiften i den ene langneglede, knortete og kvapsete hånden og et juksediamantkantet speil i den andre og tørrstekt permanenthår strittende i alle himmelretninger så hun ut som en forfengelig heks fra en eller annen dårlig fantasi-serie fra ettermiddagsTV. Silje skvatt og grøsset.
- Unnskyld, sa hun. – Jeg er ikke helt...
- Nei, det ser jeg! kvekket damen og fortsatte å sminke seg med aggressive strøk.

Det hadde ikke vært mulig å fortsette. Silje gjentok setningen for seg selv og prøvde å overbevise seg selv om at hun trodde på den. Så satt, så middelaldrende, så fullstendig tøffelpudding som Vegard hadde blitt etter at de flyttet sammen; ingen overraskelser, ingen spenning...
- Excuse me? avbrøt en stemme tankene hennes.