SKRIVE: SKILDRE eller SKAPE?

Mesteparten av sånt jeg aldri gidder å lese (eller som jeg leser bare for å skade-fryde meg over hvor dårlig det er) er beretninger som skyver leseren inn i et hjørne og tvinger ham/henne til å sitte der og høre på kverning og tværing av annenhånds følelser og opplevelser til ørene råtner av. Hvis/når jeg har lyst til å ta en tur i et parallelt tekstunivers, er det siste jeg vil å sitte veggpryd. Jeg vil rives med i dansen fra første taktslag (og gjerne tygges klesfillene av underveis...)

Damer fikser sjelden å skrive slik. Sigrid Undset, kanskje, og tilsvarende historie-fortellersker. Hemmeligheten deres er at de avholder seg fra å smøre på med tjukke lag av nyspydd følelses-sirup, men nøyer seg med å la oss lesere få se, høre, lukte, smake og beføle det som skjer. Vi får være med i handlingen, tett ved siden av hovedpersonene.

- Det høres så ordentlig ut når du forteller det, mamma! klager ungene mine hver gang jeg greier å lure dem trillrundt med en av mine pseudovitenskapelige lygesoger. Men til gjengjeld synes de det er "som å se det på film" når jeg serverer diverse skjønnlitterært jeg har skrønt i hop.

Vi forfatterinner må passe oss for å falle i den fristelsen å tro at hele universet roterer om vår person, uansett hvor interessante vi selv måtte føle oss, men heller legge oss Piet Heins kloke ord på minnet:

"Folk som vil forbedre
hele verden, kan med hell
starte i dens midte
og begynne med seg selv."

Det betyr blant annet å legge av seg prinsesse-faktene og te seg litt mer Askepott-ydmykt. (Skulle en ektefødt kongssønn entre scenen, vil han ikke la seg forføre av perler og silke, men stirre oss tvers gjennom sot og filler like inn på bare skinnet.) Gammeldags, sier dere? Klassisk og tidløst, svarer jeg. Selvhevdelse har alltid vært noe man burde ha vokst ifra, mens omtanke for andre aldri går ut på dato. Forfattermessig sett betyr det å dikte et univers som leserne kan gå inn i, utforske, bygge og bo i, heller enn å være et oppmerksomhetssugende svart hull som sluker alt og alle. Det utgjør, bokstavelig talt, en verden av forskjell.