NÅ VAR DET LENGE SIDEN SIST!

Sånn går det når man driver og tøyser for mye rundt på tryneboka, eller har ting å gjøre i den ekte virkeligheten... Men nå er det inne-vær-sesong, så dere kan glede dere til nye innlegg. Følg med.

SKRIVE: SKILDRE eller SKAPE?

Mesteparten av sånt jeg aldri gidder å lese (eller som jeg leser bare for å skade-fryde meg over hvor dårlig det er) er beretninger som skyver leseren inn i et hjørne og tvinger ham/henne til å sitte der og høre på kverning og tværing av annenhånds følelser og opplevelser til ørene råtner av. Hvis/når jeg har lyst til å ta en tur i et parallelt tekstunivers, er det siste jeg vil å sitte veggpryd. Jeg vil rives med i dansen fra første taktslag (og gjerne tygges klesfillene av underveis...)

Damer fikser sjelden å skrive slik. Sigrid Undset, kanskje, og tilsvarende historie-fortellersker. Hemmeligheten deres er at de avholder seg fra å smøre på med tjukke lag av nyspydd følelses-sirup, men nøyer seg med å la oss lesere få se, høre, lukte, smake og beføle det som skjer. Vi får være med i handlingen, tett ved siden av hovedpersonene.

- Det høres så ordentlig ut når du forteller det, mamma! klager ungene mine hver gang jeg greier å lure dem trillrundt med en av mine pseudovitenskapelige lygesoger. Men til gjengjeld synes de det er "som å se det på film" når jeg serverer diverse skjønnlitterært jeg har skrønt i hop.

Vi forfatterinner må passe oss for å falle i den fristelsen å tro at hele universet roterer om vår person, uansett hvor interessante vi selv måtte føle oss, men heller legge oss Piet Heins kloke ord på minnet:

"Folk som vil forbedre
hele verden, kan med hell
starte i dens midte
og begynne med seg selv."

Det betyr blant annet å legge av seg prinsesse-faktene og te seg litt mer Askepott-ydmykt. (Skulle en ektefødt kongssønn entre scenen, vil han ikke la seg forføre av perler og silke, men stirre oss tvers gjennom sot og filler like inn på bare skinnet.) Gammeldags, sier dere? Klassisk og tidløst, svarer jeg. Selvhevdelse har alltid vært noe man burde ha vokst ifra, mens omtanke for andre aldri går ut på dato. Forfattermessig sett betyr det å dikte et univers som leserne kan gå inn i, utforske, bygge og bo i, heller enn å være et oppmerksomhetssugende svart hull som sluker alt og alle. Det utgjør, bokstavelig talt, en verden av forskjell.

Intro til "WRITER'S BLOCK"

”There are not enough books of the kind we like to read, Tollers.
We’d better write some ourselves.”
C.S.Lewis til J.R.R.Tolkien


EN


- Ha det, Vegard.

Så lett var det. Fem års kjæreste-tid og samboerskap avsluttet med tre små ord. Tre små magiske ord skulle liksom være starten på å leve lykkelig alle sine dager, og kanskje hun nå kunne, endelig...

De triste hundeøynene hans hadde fulgt henne helt til gate’n. Hun kunne nesten føle dem berøre seg fysisk, som om de var skutt ut av hodet hans som klistrete slimballer og limte seg til ryggen hennes så langt og lenge synsnervene kunne strekke seg, før de skvatt av og klasket i gulvet og ble liggende og stirre melankolsk i en liten dam av slim og tårer. Men da døra gled i bak henne og de andre flypassasjerene, var det slutt.
- Helt slutt, hører du, sa hun halvhøyt. En eldre mann kikket spørrende på henne, og Silje rødmet voldsomt.
- Beklager, hvisket hun og fomlet seg på plass i setet sitt.

Det var nå eller ikke i det hele tatt. Beslutningen hadde hun tatt om kvelden etter fødselsdagsselskapet sitt i vår. ”Pushing forty”, hadde venninnene hennes spøkt. Som om ikke de var like... Men Silje følte det som om noen hadde dyttet henne utfor en bratt og glatt bakke, en sklie som startet på toppunktet i livet hennes og dro henne med seg ned i alderdom, glemsel og utslettelse.
- Halvgammel, hvisket hun.
- Hvabehager? kom det fra damen i setet ved siden av henne. Hun hadde stoppet midt i en seriøs runde leppestift-påsmøring og stirret fortørnet på Silje. Med den blodrøde, utskrudde stiften i den ene langneglede, knortete og kvapsete hånden og et juksediamantkantet speil i den andre og tørrstekt permanenthår strittende i alle himmelretninger så hun ut som en forfengelig heks fra en eller annen dårlig fantasi-serie fra ettermiddagsTV. Silje skvatt og grøsset.
- Unnskyld, sa hun. – Jeg er ikke helt...
- Nei, det ser jeg! kvekket damen og fortsatte å sminke seg med aggressive strøk.

Det hadde ikke vært mulig å fortsette. Silje gjentok setningen for seg selv og prøvde å overbevise seg selv om at hun trodde på den. Så satt, så middelaldrende, så fullstendig tøffelpudding som Vegard hadde blitt etter at de flyttet sammen; ingen overraskelser, ingen spenning...
- Excuse me? avbrøt en stemme tankene hennes.

"WRITER'S BLOCK"

...er et kvartal i en amerikansk storby der det (nesten) bare bor forfattere. De er/blir imidlertid opptatte med all slags annet tull enn å jobbe med manusene sine, noe som får fryktelige konsekvenser... Dette er utgangspunktet for en tredimensjonal skrivestafett som jeg gjerne vil ha så mange som mulig med på. Om ikke så lenge skal jeg legge ut begynnelsen, så kan dere hjelpe meg å fortsette.

SKRIVEKLUBB?

Overalt der vi har bodd i England (dvs. alle to stedene...) har jeg vært medlem av den lokale skriveklubben. Noe tilsvarende har vi ikke her til lands, men så har vi da også ikke i nærheten av så mange forfattere(mner) pr. kvadratkilometer/mile. Med denne bloggen håper jeg å kunne importere denne underholdende tradisjonen, om ikke annet så for min egen tilfredsstillelses skyld. Følg med.